Tekst: Andreas Aubert

Høysensitive legger merke til detaljer i sterkere grad enn andre. Derfor blir de raskere overstimulert og har ofte større behov for stillhet og alenetid. Ved å respektere disse behovene og gjøre tilpasninger i egen livsstil, kan sensitiviteten gå fra å være et opplevd problem til å bli en ressurs, hevder pedagog og rådgiver Trude Sletteland, som har skrevet to bøker om temaet.

Trude Sletteland er selv høysensitiv og har jobbet med veiledning av høysensitive, individuelt og i gruppe, i en årrekke. Hun jobber i tillegg som privatistlærer.
Sletteland ble kjent med høysensitivitet da hn underviste på arbeidsplasser med mye utbrenthet. På det tidspunktet var hun ikke klar over at høysensitivitet var et begrep.
– Jeg jobbet med folk som ikke var friske, og arbeidsplassen i seg selv var ganske syk, erindrer hun.

Sykemeldte trenger positive input

I denne konteksten fikk hun en dyp forståelse for viktigheten av at sykemeldte trenger positive input. De blir ikke bedre av å gå hjemme med egne problemer.
– I denne perioden møtte jeg en dame som snakket om at kunst kunne ha en viktig funksjon i prosessen med å få utbrente inn i arbeidslivet igjen. Da forstod jeg hvordan jeg kunne jobbe med temaet utbrenthet på et mer fundamentalt nivå.

Sletteland startet så Impulssenteret i Bergen. Hun ville starte et senter der hun brukte den indre driven, som blant annet kunst representerer, til å få folk tilbake til arbeidslivet. En av de utbrente hun jobbet med sa: «jeg trenger så sårt impulser». Slik fikk senteret sitt navn. Oppi det hele var Sletteland ganske sliten selv, men hun fant energi og glede i arbeidet med kunst og kultur.
– Det gir meg en enorm balanse og mye glede. Impulssenteret ble et sted for folk utenfor arbeidslivet, som trengte støtte og nye inntrykk for å tenke kreativt og nytt. De skulle ikke nødvendigvis tilbake til samme jobb som tidligere eller følge sine formelle kvalifikasjoner. Kunst og kultur er viktig for å åpne opp vårt indre, slik at vi blir mottakelige for nye impulser.

Impulssenteret bød på impulser utenfra, blant annet gjennom utstillinger, til øving og framføring av dans og teater.
– Det ble et kultursenter, som var rammen for å hjelpe folk tilbake i jobb. Konseptet var genialt, men vanskelig å få til økonomisk. Likevel klarte jeg å holde det gående i ti år.

Samarbeidet med NAV

Sletteland vant et anbud fra NAV og fikk deretter deltakere fra hele NAV-systemet.
– Slik kom jeg i kontakt med de forskjellige delene av NAV. I neste anbudsrunde var det noen andre som vant. NAV sendte likevel fortsatt klientene de ikke «fikk til», til oss. Dette var folk som hadde blitt sendt til vanlige kurs, men uten at det hjalp. Disse menneskene var litt mer kreative og «alternative».

På impulssenteret fikk de drive med kreative ting som eksempelvis billedkunst, dans og graffiti samt å lære seg å være DJ.
Mange av deltakerne hadde store emosjonelle svingninger, særlig en av dem.
– Hun kunne møte opp som totalt innadvendt. I neste øyeblikk var hun rasende, og så strålende. Hun svingte enormt. Jeg hadde en forståelse av fenomenet, men ikke et begrepsapparat rundt det, men så oppdaget jeg begrepet høysensitivitet. Forskningen jeg kom over sa alt det samme som jeg allerede hadde erfart gjennom arbeid med mennesker. Endelig falt brikkene på plass og jeg leste all forskning som den amerikanske psykologen Elaine Arron hadde gjort på området, forteller hun.

Sletteland forstod nå at hun selv og alle «raringene» som NAV sendte henne var høysensitive. Endelig fantes det et vitenskapelig begrep som kunne forklare utfordringene som disse menneskene møtte. Inspirert av disse innsiktene skrev hun kronikk til Bergens Tidende, og impulssenteret ble møtt med mye interesse. Da startet de også åpne møter der høysensitive kunne møtes og utveksle erfaringer. Sletteland utga også bøkene Høysensitive barn – en håndbok og Høysensitivitet – en håndbok.

Personlighetstrekk, ikke en sykdom

Sletteland understreker at høysensitivitet er et personlighetstrekk og at det er helt normalt.

– De som tror at høysensitivitet dreier seg om en sykdom eller diagnose, har ikke forstått hva det handler om, sier hun.

Høysensitivitet innebærer at man har en større sensitivitet på det emosjonelle og/eller sensoriske enn folk flest. Forskeren Elaine Arron beskriver høysensitives karaktertrekk med akronymet does. Det står for: Deep processing, overstimulation, emotional and sensory sensitivity.

– Dette betyr at høysensitive personer prosesserer sanseinntrykk sterkere, noe som fører til at hjernen jobber mer. Det er ikke mer komplisert eller mystisk enn det, sier Sletteland.
– Det har vært skrevet mange artikler som framstiller høysensitivitet som noe mer enn dette, men det er feil. Man trenger eksempelvis ikke være introvert eller skrøpelig fordi man er høysensitiv, slik noen framstiller det. Høysensitivitet betyr bare at man tar til seg mye mer inntrykk enn hva flertallet gjør. Det er i seg selv en ressurs, men blir vanskelig å håndtere hvis det blir for mye. Å ha tilgang til mer informasjon enn andre kan være både en kjemperessurs og en byrde – ofte begge deler samtidig.

Utbrent på jobb

Ca. 30 % av befolkningen anslås å være høysensitive. En del av disse har ikke forutsetningene for å ta en hvilken som helst jobb – i hvert fall ikke å kunne beholde den over lengre tid, hevder Sletteland, som sier at mange høysensitive opplever å bli utbrente fordi de er i «feil» jobb.
– De fleste som kommer til veiledning hos meg kommer på grunn av jobb. Arbeid tar så mye av tiden vår. De som er på «feil» jobb er utslitt etter arbeidsdagen og bruker resten av tiden på å hente seg inn igjen. Mye av sykmeldings- og uførestatistikken ligger her.

Hvis man får jobbe med det man brenner for, brenner man seg ikke ut, hevder hun.
– Må man derimot jobbe mot egne forutsetninger så brenner man seg ut.
– Hvilke yrker har høysensitive ofte en dragning mot?
– I og med at høysensitive tar inn mer informasjon fra omverdenen enn gjennomsnittet, er de ofte empatiske. De velger gjerne jobber ut fra ønsket om å hjelpe andre. Mange av dem havner derfor innenfor helsevesenet. De er egentlig på rett plass, men helsevesenet er ikke tilpasset dem. De må jobbe under konstant tidspress og blir hele tiden påminnet om alt de ikke får gjort. Det er trist. De har valgt det området der de kan yte best, men det ligger ikke til rette for at de kan gjøre en god jobb.

Overstimulert og understimulert

Sletteland understreker viktigheten av å få brukt evnene sine.
– Har man sterke evner innenfor et område, er det viktig å få brukt evnene. Får man ikke brukt dem, kaster man dem bort. Det vil oppleves som en stor sorg eller fører til at man blir desillusjonert.

Overstimulert og understimulert er to begreper som ofte brukes i forbindelse med høysensitive.
– Alle mennesker blir innimellom overstimulerte, men høysensitive blir det raskere, fordi de tar inn mer informasjon. Når man er overstimulert har man blitt utsatt for flere inntrykk enn man har klart å håndtere og «fordøye». Da blir man utslitt og fungerer ikke. Noen blir da hissige, andre går inn i seg selv. Det kan gi mange forskjellige reaksjoner – det varierer fra person til person.

Folk som har blitt overstimulerte i jobben, velger ofte å finne en ny jobb der de blir understimulerte – der de får for få inntrykk. Det er like ille som å være overstimulert, ifølge Sletteland.
– Man visner helt, får ikke impulser som gjør at man blir glad eller får energi. Når man har gått fra å være overstimulert til å finne en jobb der man er understimulert, er det mange som konkluderer om seg selv at de ikke er i stand til å jobbe i det hele tatt. Det er fordi de ikke har hatt en jobb der de får brukt evnene sine og får en passe mengde stimuli.

– I hvilken grad er det fellestrekk rundt hva høysensitive trives med og hva de bør unngå?
– Det er veldig individuelt. Eksempelvis klarer noen høysensitive å jobbe i åpne kontorlandskap, men mange klarer det ikke. Det er langt flere introverte høysensitive enn det er ekstroverte, men ca. 30 % av høysensitive er ekstroverte. Noen er en mellomting, andre veksler litt. De ekstroverte høysensitive er avhengig av mye menneskelig kontakt. Derfor er det farlig å generalisere rundt hva høysensitivitet er. Ekstroverte høysensitive som lærer at høysensitive ikke trenger sosial omgang, vil ikke kjenne seg igjen i beskrivelsene av karaktertrekket og dermed gå glipp av viktig kunnskap.

Sosiale medier og multitasking

– Hvordan kan høysensitivitet bli en utfordring i møte med sosiale medier og den moderne tilbøyeligheten til multitasking?
– I vår moderne hverdag får vi så mange inntrykk. Når du allerede har tendens til å overtenke ting, kan du lett bli overstimulert og desillusjonert av alle inntrykkene. Mange høysensitive skjermer seg derfor fra sosiale medier eller bruker det ikke i det hele tatt. Det kan jeg godt forstå.

I tillegg til veiledningsarbeidet for høysensitive jobber Sletteland også som engelsklærer. Da er hun nødt til å følge med på engelsk og amerikansk politikk. Hun bruker sosiale medier i den sammenheng. Det kunne vært slitsomt dersom hun ikke klarte å bruke de konstruktivt.
– Utfordringen er ikke nødvendigvis sosiale medier i seg selv, men hva man bruker det til. Det er bedre å fokusere på det man kan bruke til noe, enn å ta inn masse tilfeldige inntrykk. Eksempelvis kan man på Facebook melde seg inn i grupper relatert til høysensitivitet. Mange får stort utbytte av det.

Kreativitet er livsviktig

Når hun i dag jobber med høysensitive, foregår mesteparten av arbeidet 1-til-1, enten ved personlig oppmøte eller med video over nett. Kreativitet er et tema som ofte kommer opp i konsultasjonene.
– Alle høysensitive er kreative, men ikke alle av dem er klar over det. De har ikke lært hva det å være kreativ betyr. Vi er ikke gode på kunst og kultur i Norge. Vi tror det er en elitegreie, men kreativitet er livsnødvendig for de fleste av oss. Det merker jeg når jeg snakker med folk som har låst seg helt. Når jeg snakker med dem om eksempelvis å synge eller å male, begynner de ofte å gråte. De har lært at det ikke er viktig, at de må fokusere på å tjene penger, og så har de lært seg å undertrykke de behovene.

Å uttrykke seg kreativt innebærer at man er åpen for andre ting enn det som er opplest og vedtatt, ifølge Sletteland. Samtidig må man også lære seg teknikkene. Det er det mange av oss som ikke har lært, og så tror vi at vi ikke er kreative, hevder hun.
– En annen utfordring er at mange av oss har fått innprentet andre menneskers meninger som udiskutable sannheter: «slik er det, slik skal det være.» Da kan det oppleves som veldig vanskelig å gå imot disse beskjedene. Eksempelvis er det mange som ikke tør å drive sin egen bedrift fordi de har fått høre at «det er dumt» og «det er ikke matnyttig».

Har valgt uvanlig livsstil

Dette har Sletteland opplevd selv, ved å ha valgt en uvanlig livsstil. Hun bor i en båt.
– Jeg bor i båt og jobber med veiledning i båten. Da viser jeg i praksis at det er mulig å leve på en annen måte. Noen tenker kanskje først at det er litt skummelt eller rart å gå om bord i båten, men alle høysensitive som har vært her synes det er deilig. De ser seg rundt, får fokus på noe annet enn seg selv og de ser at det er mulig å leve på en annen måte enn flertallet. Det å se muligheter der andre ikke gjør det, er en gigantressurs.

Mange høysensitive trenger støtte i å se at deres løsninger er bra – og det er de stort sett, fortsetter hun.
– Kanskje gir det ikke økonomisk avkastning i stor grad, men det gir åpenbart mye subjektiv verdi å følge deg som føles sant for en selv. De fleste høysensitive vet egentlig hva de skal, men har lagt det til side fordi det ikke er «realistisk».
Jobben hennes som veileder er derfor i stor grad å ha «store ører».
– De som kommer til meg trenger å få snakke fritt om det de brenner for, det ligger der latent. Men de kan ikke snakke med hvem som helst om det. Som resultat av noen samtaler med meg er det mange som tar tak i det de har snakket om. For andre holder det å vite at det ligger der som en mulighet, da blir de ikke så frustrerte.

Mange misforståelser

– Hva er noen vanlige misforståelser rundt høysensitivitet?

– Det er masse misforståelser. Den største er at høysensitivitet er en svakhet. I Norge er sensitiv ikke et positivt ladet ord. Derimot i engelsk litteratur brukes ordet mye mer positivt. Snakker man om en «sensitive man» betyr det en forståelsesfull, fin fyr, mens på norsk er det en jypling.

Sletteland synes dette er uforståelig.
– Norge er mye mer likestilt enn eksempelvis Storbritannia. Vi har blitt en klemme-nasjon og er blitt mye mykere og åpne enn vi var tidligere. Da må man kunne anerkjenne at det å være sensitiv er en fin egenskap.
En annen misforståelse er at det er flere kvinner enn menn som er høysensitive.
– Det er like mange menn som kvinner blant høysensitive, understreker hun.

Ikke verdsatt i samfunnet

Den kanskje største misforståelsen er at det å være høysensitiv er en byrde, ifølge Sletteland.
– Å være høysensitiv er i seg selv nøytralt, det kan oppleves både som en byrde og som en ressurs. Høysensitivitet betyr at man har en evne til å fange opp ting, få med seg inntrykk som andre ikke legger merke til. Det kan eksempelvis innebære å være sensitiv på hvordan andre mennesker har det.

Hvis Sletteland går inn i et rom der hun merker det er en dårlig stemning, kan det være ubehagelig for henne. Hvis hun derimot kan være i stand til å gjøre noe for å bedre stemningen, kan sensitiveten brukes som en ressurs.
– Vi må altså lære oss å forstå at sensitivitet er en evne, på godt og vondt. Det er minst like godt som det er vondt. Samfunnet må verdsette høysensitivitet som en ressurs.

Roten til de fleste problemene som høysensitive opplever bunner i at det å være høysensitiv ikke har blitt forstått og verdsatt, ifølge Sletteland.
– Dette er et særlig stort problem for høysensitive barn i relasjon til deres foreldre og på skolen. Evnen til å ta inn subtile inntrykk og å være empatisk måles ikke i skolen, det verdsettes ikke der. Misforståelsene rundt høysensitivitet er roten til problemene som mange høysensitive møter. Vi ville ha et et mye bedre samfunn om disse menneskene kunne ses som en ressurs. Det er viktig at andre forstår og aksepterer høysensitive – ikke ved å si «stakkars deg, du er sensitiv», men heller «du har noen ressurser som samfunnet trenger.» Vi er alle ulike, avslutter Sletteland.