Høysensitiv Norge har som ambisjon å være synlige i media på høysensitivspørsmål. Første kronikk ut var i Dagbladet den 30. oktober 2018.
Den omhandler kritikken rundt Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordengs bok:
Mediene liker å være kritiske til både kjendiser og det de anser som alternativt
Det er avgjørende for mange av de mest sensitive at vi har et hjelpeapparat som forstår hva høysensitivitet er.
MENINGER 30. OKTOBER 2018 KL. 14.24
Trude Sletteland, Lian Kirksæther, Eva Steinkjer og Sissel Stoltenberg, Høysensitiv Norge
Prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng har etter utgivelsen av boken «Sensitive barn» fått forholdsvis hard medfart i mediene. Det er ikke overraskende, all den tid mediene liker å være kritiske til både kjendiser og det de anser som alternativt. Men når de får med seg fagfolk til å nedsnakke begrepet høysensitivitet, bidrar de bare til å øke behovet for slike bøker.
Det finnes ikke tvil om at følsomhet kommer i ulik grad hos mennesker. Det finnes heller ikke tvil om at dette har en innvirkning på livene man skal leve. Det er derfor avgjørende for mange av de mest sensitive at vi har et hjelpeapparat som forstår hva høysensitivitet er.
I dag møter man i stor grad uvitenhet og avvisning i møte med et svært diagnoseorientert hjelpeapparat. Høysensitivitet er ingen diagnose og utløser dermed ikke rettigheter. Men det er ikke dermed sagt at man ikke trenger hjelp iblant. Jo lenger hjelpen lar vente på seg, jo større kan hjelpebehovet bli senere, når man har pådratt seg hjelpeberettigede diagnoser.
Høysensitive er åpenbart mer utsatt for overbelastning enn de som er mindre sensitive. Derfor har samfunnet mye å vinne på å komme inn med tidlig støtte, heller enn den motarbeiding man opplever i dag.
Cathrine Krøgers anmeldelse av boken «Sensitive barn» er intet annet enn en harselas, og har således ingen verdi for oss som faktisk ønsker å vite hva som skrives om høysensitivitet i Norge. Men den bidrar til å undergrave vår kamp for å få legitimitet rundt begrepet høysensitivitet. Det blir stuerent å se på høysensitivitet som noe sykt, alternativt eller i det minste useriøst. Det er forferdelig synd.
Vi som jobber med høysensitivitet i Norge gjør det for å synliggjøre det normale i høysensitivitet, og hvordan det er fullt mulig å leve gode liv som høysensitive, selv i et samfunn som forventer effektivitet og at alle skal være like. Høysensitive trenger aksept for at deres valg kan være gode, selv om de går litt på tvers av det som er av oppleste og vedtatte sannheter i samfunnet.
Noen av vår tids største utfordringer er signaler om at vi kanskje gjør noe feil. Vi tar oss ikke tid til å kjenne etter om vi egentlig har det bra. Fulle kalendere, henting og bringing, karakterjag og karrierejag, full jobb og fritidsaktiviteter – det er en godt etablert sannhet at dette er slitsomt. Det er til og med akseptert at angst og depresjon stammer herfra. Da er det en gåte at det skal være så galt å anta at de som er mer mottakelig burde bli møtt med forståelse for at de kanskje skulle valgt litt annerledes.
Å påstå at alle bør tåle like mye, er å be om høyt sykefravær. Som kjent har vi bekymringsverdig høyt sykefravær i landet. Det er kostbart for samfunnet. Dersom man kunne akseptert at det befinner seg mennesker i dette landet som har førstehåndskunnskap om hvordan samfunnsstrukturen vår skaper sykdom, og kreativitet nok til å finne løsninger, og snarere høre på dem enn å le av den, kunne det bidratt til å løse et stort samfunnsproblem.
Høysensitivitet er ingen diagnose, det er et karaktertrekk som innebærer at man er mer følsom enn det som er vanligst, og at man av den grunn tidligere blir over- eller understimulert. Det er dette «tidligere» som er vesentlig. Det betyr at man tidligere bør si stopp, slik at det ikke smeller.
Det er ikke smart å holde ut mer enn hva man tåler. Det samme gjelder for alle «normalsensitive», bare at det for dem tar lengre tid. Vi har mange eksempler på at der hvor høysensitive reagerer tidlig, følger mange andre etter. Baseskoler og åpne kontorlandskap er slike eksempler. Noen klager først, deretter kommer forskningen som viser at det er ineffektivt og stressende for de fleste.
Samfunnet kunne vært tjent med at hjelpeapparatet anerkjente høysensitive som de kanarifuglene de er. Det er ikke de høysensitive som er svake eller sykelige, men noe vi gjør som ikke er bra. I stedet for å la høysensitive ta støyten ved å late som de ikke finnes, bør hjelpeapparatet være åpne for at høysensitive mennesker i perioder kan utfordre det etablerte, fordi reaksjonene gjerne kommer før forskningen.
Det kan godt tenkes at det ikke er forsket nok på høysensitivitet. Det er jo ikke et særlig sexy forskningsfelt som tiltrekker seg store forskningsmidler. Men det betyr ikke at det ikke er høyst reelt. Vi som jobber med det finner også at kunnskap om karaktertrekket er et svært virkningsfullt redskap i tilfriskning av syke høysensitive, i karrierevalg og andre livsvalg.
Er man trygg på at man er helt normal i sin uvanlighet, og at ens valg er gode i all sin unikhet, er det ikke noen grunn til å være mer syk eller svakelig som høysensitiv enn andre. Det er derfor det ikke er noen diagnose. Men tidvis trenger også høysensitive hjelp, og da er det viktig at de som skal hjelpe, forstår.
Et hjelpeapparat som ikke forstår, er ikke særlig tillitvekkende. Derfor trenger vi en helt ny diskusjon om høysensitivitet i Norge. Og all ære til de som våger å skrive bøker som kan være til hjelp, i et samfunn hvor hjelpen ellers er så altfor lite til stede. Alt er faktisk bedre enn ingenting.